Staten NorgeNorge fikk i 1814 sin egen grunnlov, og den var tydelig inspirert av tankene om frihet, likhet og brorskap som vi kjenner fra den franske revolusjonen i 1789 og fra den amerikanske selvstendighetserklæringen fra 1776. Grunnloven slo fast at makta skulle ligge hos folket, og at landet skulle styres av en folkeforsamling, Stortinget. Dette kalles folkesuverenitetsprinsippet.
Makten skulle deles inn i en lovgivende makt (Stortinget), en utøvende makt (regjeringen) og en dømmende makt (domstolene). Sagt på en annen måte, makten skulle deles mellom folket, kongen og domstolen. Dette kalles maktfordelingsprinsippet. Igjen kom inspirasjonen fra Frankrike, men England var også viktig. Med dette var eneveldet avskaffet, og Norge var et konstitusjonelt monarki. Hvor demokratisk var egentlig Norge? Stortinget møttes bare hvert tredje år fram til 1869 , og da kun noen få måneder av gangen. I mellomtiden var det kongen og regjeringen som styrte. Regjeringen bestod av embetsmenn utpekt av kongen, og de hadde ikke møteplikt i Stortinget. Kongen hadde utsettende veto på stortingsvedtak, og han hadde full kontroll over utenrikspolitikken. I tillegg var det slik at kun 40% av alle voksne menn hadde stemmerett, og antallet som brukte denne retten var enda mindre Embetsmannsstaten
De fleste som ble valgt inn på Stortinget var embetsmenn, men også noen bønder ble valgt inn. En embetsmann hadde høy utdannelse, for eksempel jurist eller prest, og han fikk tildelt stillingen av kongen. Denne stillingen hadde han hele livet, og det var ikke uvanlig at sønner arvet farens stilling. Embetsmennene hadde egne uniformer, og de holdt seg med sine egne. De hadde kontakt med hverandre på tvers av landet, og det var vanlig at de giftet seg innen sin egen krets. Embetsmenn betalte ikke skatt. De som betalte mest skatt var bøndene, og det var skattebetalerne som betalte alt staten bygde. Dette førte til at bøndene ville være med på å bestemme mer over hva disse pengene skulle brukes til. I 1837 ble formannskapslovene innført. Nå ble det større grad av lokalt selvstyre, og bøndene fikk være med å bestemme over lokale saker. Embetsmennene fikk også større mulighet til å følge med på at lovene ble fulgt over hele landet. I dag er denne erstattet av kommuneloven. Da formannskapslovene ble innført, ble Norge også delt inn i herreder (i dag kommuner) og amt (i dag fylker). En gryende parlamentarisme
Likevel var ikke bøndene fornøyde, de hadde fortsatt mer de ville ha sagt i styre og stell av landet, og bondevennforeningene så dagens lys. De mobiliserte for å få flere bønder inn på Stortinget. Samtidig var det andre grupperinger som også ønsket endringer, og opposisjonen på Stortinget økte. I 1869 skjedde flere ting som fikk betydning for utviklingen videre. For første gang måtte en statsråd ga av etter mistillit fra Stortinget, det var marineminister Wolfgang Wensle Haffner. Dette er det første tegnet på en gryende parlamentarisme, det vil si at regjeringen må ha støtte i Stortinget. Årlige storting ble innført, og det gjorde at Stortinget fikk mer makt og kunne kontrollere regjeringen i mye større grad. Men, skulle opposisjonen få gjennom sine saker måtte de ha flertall på Stortinget. For at det skulle være mulig, måtte flere få stemmerett. Årsaken til at stemmeretten måtte utvides var at de fleste som hadde stemmerett var enige med embetsmennene. Kravet om økt stemmerett nådde ikke fram, frykten for de lavere klassene var for stor. Tar vi et blikk ut i Europa var dette en veldig urolig tid, og kommunismen og sosialismen vokste. Ideen om at arbeiderklassen skulle ta makta i samfunnet, og at staten måtte sørge for bedre ordninger for fattige, arbeidsledige og syke, skremte de høyere klassene. Embetsmennene var ikke innstilt på endringer, de ville at det gamle samfunnet skulle bestå. Selv om stemmeretten ikke ble endret, oppstod det et nytt fenomen "myrmenn". Det gikk ut på at små verdiløse jordstykker ble solgt slik at flere eide jord, og på den måten fikk stemmerett. Begge sider brukte dette virkemiddelet. Statsrådssaka
Fram til 1872 hadde ikke statsråder, altså de som satt i regjeringen, plikt til å møte i Stortinget. Nå ble det endret, og Stortinget vedtok at statsrådene måtte møte i Stortinget. For at et vedtak skulle bli gyldig måtte kongen sanksjonere det (gjøre det gyldig). Det nektet kongen og la ned veto mot forslaget. Dette gjentok seg tre ganger, siste gangen i 1880. Dette ble en lang strid, og førte til at de første politiske partiene, Venstre og Høyre, ble dannet. Først i 1884 ble det avgjort. Da hadde venstresida fått flertall på Stortinget med 83 mandater mot høyresidens 31 mandater. Siden flertallet var så stort kunne saken sendes til riksretten. I dommen fra riksretten ble statsrådene fratatt sine embeter og de fikk også pengebot. Hva skulle kongen gjøre nå? Siden det var slik at regjeringen måtte ha tillit i Stortinget måtte kongen til slutt utnevne en regjeringssjef som hadde tillit. Det ble Johan Sverdrup, og han dannet en venstreregjering med seg selv som statsminister. Embetsmannsstaten var med dette et avsluttet kapittel. Norge hadde nå tatt et viktig steg mot parlamentarismen, men det tok lang tid før dette ble et innarbeidet system og før det ble laget nye faste regler regjeringsskifte. Parlamentarismen ble ikke skrevet inn i Grunnloven før i 2007. Stemmeretten
Vi vet at det var ganske få som faktisk hadde stemmerett i Norge på 1800-tallet, men dette endret seg i 1884. Det ble innført et system hvor alle menn over 25 år med en skattbar inntekt på 500kr på landsbygda og 800kr i byene. Samtidig ble det innført hemmelige valg. Full mannlig stemmerett kom ikke før i 1898. Kvinnenes kamp var lenger. I 1870-åra ble det ikke engang diskutert. Det var utenkelig at kvinner skulle stemme ved valg. Det er viktig å ta med at gifte kvinner ikke ble erklært myndige før i 1899! Ugifte kvinner ble myndige tidligere. Kvinnebevegelsen oppstod for alvor i 1880-åra, og da var stemmerett en viktig kampsak. Gina Krog var en av forkjemperne for kvinnelig stemmerett. Det tok tid, i 1901 fikk kvinner delvis stemmerett i kommunevalg. Først i 1913 gikk kvinnebevegelsen av med seieren, og kvinner fikk full statsborgerlig stemmerett. Det kanskje vanskelig å tro, men Norge var faktisk tidlig ute. Kun Finland var før Norge i Europa, med stemmerett for kvinner i 1906. I Portugal fikk ikke kvinner stemmerett før i 1976. Kilder:
Myhre, Jan Eivind, Norsk historie 1814-1914, Samlaget 2011 https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913 https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/ Bilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Karl_Marx https://nn.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Gina_Krog_by_Asta_N%C3%B8rregaard.jpeg Kilder til øvrige bilder ligger i underteksten. Sist redigert: 22.10.15, Hege Eikeland |
Her kan du lese mer:
Hovedside Befolkning Jordbruket Infrastruktur Industrialisering Skolen Organisasjonssamfunnet Staten Norge Unionen med Sverige 
Den norske grunnloven
Hvordan kan du se hvem som er embetsmenn på dette bildet?
Læringsmål:
Du skal kunne forklare hva parlamentarisme er. 
Karl Marx
Læringsmål:
Du skal kunne forklare hva statsrådssaken var, og hvordan den endret måten Norge ble styrt. 
Johan Sverdrup
Læringsmål:
Du skal kunne fortelle om stemmeretten i Norge fra 1814 og fram til allmenn stemmerett i 1913. 
Gina Krog
|
