Språkhistorie

Tida fra 1550 til 1814 blir kalt dansketida, fordi Norge var i union med Danmark.
I 1660 ble Norge en del av eneveldet Danmark-Norge, og all makt var samlet hos kongen i København. Alle embetsmenn, menn som arbeidet for kongen, brukte dansk i sitt arbeid både skriftlig og muntlig. Norsk som eget skriftspråk forsvant. Nordmenn skrev på dansk og snakket dialekt. Overklasse snakket også dansk.
 
Før dette var det felles språk i Norden, norrønt, og det ble skrevet med runer. Da kristendommen ble innført rundt år 1000 ble det latinske alfabetet tatt i bruk. Det bruker vi fortsatt i dag. Norrønt utviklet seg videre i ulike retninger, men norrøn tid slutter med svartedauden 1350. Norge blir en del av ulike unioner med Danmark og Sverige, og det norske språket blir truet. Vi får lånord fra dansk, tysk og svensk.
 
I 1814 opphører unionen mellom Norge og Danmark, og Norge får egen grunnlov. Norge får også egen nasjonalforsamling: Stortinget. Samtidig kommer det også ønsker og krav om et eget språk. I Norge var det dansk som var skriftspråket, og dette fortsatte også etter 1814. Folk skrev dansk, men snakket dialekt. I 1830-årene kom debatten om et eget språk for fullt, og det var tre språksyn som stod mot hverandre:
 
Det første alternativet var å beholde dansk som skriftspråk. De fleste embetsmenn stemte for dette alternativet. De så på Danmark som en kulturnasjon, og ville beholde tett kontakt. En kjent person som stemte for dette alternativet, var dikteren Johan Sebastian Welhaven.
 
Det andre alternativet var å fornorske dansken. Mange ønsket å fornorske dansk ved å ta i bruk norske ord og uttrykksmåter, og kanskje ville flere ta i bruk skriftspråket hvis det liknet mer på talemålet? To kjente personer, Henrik Wergeland og Knud Knudsen, stemte for dette alternativet.
 
Det tredje alternativet var å lage et nytt, norsk skriftspråk ut fra dialektene, og det var dette Ivar Aasen gjorde da han laget landsmål (nynorsk) rundt 1850. Historikeren P. A. Munch var hovedpersonen bak dette alternativet.  (Basisboka s. 304-305).
 
Det var to språksyn som vant fram. Å fornorske dansk, med Knud Knudsen i spissen, og å lage et norsk skriftspråk basert på norske dialekter, med Ivar Aasen i spissen. I 1884 overtok partiet Venstre makten i Norge, og de sørget for at begge skriftspråkene ble likestilt i 1885. Fra da av hadde Norge to skriftspråk: landsmål/nynorsk og riksmål/bokmål. Stridighetene var ikke over med dette. Det ble dannet to kamporganisasjoner, Noregs Mållag (1905) for nynorsk og Riksmålsforbundet (1907) for bokmål.
 
Vi hadde altså på begynnelsen av 1900-tallet to skriftspråk i Norge: Landsmål og Rigsmaal.  Det var stor avstand mellom disse og Rigsmaalet skilte seg bare i liten grad fra dansk. Språkpolitikken gikk derfor ut på å få disse to språkene til å nærme seg hverandre mellom ulike rettskrivningsreformer. Disse reformene møtte stor motstand i befolkningen.
 
Et raskt oversyn over de ulike reformene:
  • 1907, kun bokmål. Nå ble b, d, og g i mange ord erstattet med p, t og k. For eksempel ble pige - pike. Noen former var valgfrie. Denne reformen slo raskt gjennom.
  • 1917, enda mer fornorsking. For eksempel ble mand - mann, fjeld - fjell. Æ ble erstattet av e i mange ord, læse - lese, sæk - sekk. Obligatoriske endringer ble innført ganske fort.
  • 1938, denne reformen møtte stor motstand fordi den brøyt radikalt med det tradisjonelle skriftspråket. Det ble innført hovedformer, som skulle stå i lærebøker, og sideformer, som elevene hadde lov til å bruke. Dette førte til at mange ord i bokmål på denne måten kom nærmere dialekter og nynorsk. Det ble innført flere diftonger som røk - røyk. Det ble lov å skrive snø i stedet for sne, og man kunne velge å skrive sjuk i stedet for syk. Men enda viktigere var det at det ble obligatorisk a-ending i bestemt form flertall for noen hokjønnsord, for eksempel barna og dyra. Dette førte til at konservative bokmålsfolk satte opp en motnormal de kalte "riksmål". Her ble former som nu, frem, sne og lignende brukt.
  • I 1959 fikk vi Læreboknormalen. Denne ble utarbeidet av Norsk språknemd, som ble opprettet av Stortinget i 1951. Målet var å minske antallet dobbeltformer. Det førte ikke til at valgfriheten ble noe mindre, men det var de radikale formene som ble gjort til hovedformer, for eksempel trøtt [trett] og mjøl [mel] .
  • Uenighetene ble ikke mindre av dette, og i 1972 ble Norsk språkråd opprettet. De utarbeidet en ny rettskrivning for bokmål, og den ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 1981. Her ble tilnærmingslinjen brutt. Det ble for eksempel lov til å skrive frem, bro, sen og mel, men man måtte skrive snø, språk og nå. Man kunne velge om man ville skrive boka eller boken. Etter dette har språkstriden dabbet av.
 
I 2005 ble Norsk språkråd erstattet av Språkrådet, og deres hovedoppgave er å styrke det norske språket og språkmangfoldet i landet vårt.  Hvis du lurer på noe angående norsk språk er dette et lurt sted å lete.
 
I dag er det fokus på at det er så mange lånord fra engelsk, og hvordan det skal gå. Det er det bare framtida som vil vise.
Kildehenvisninger:
Blichfeldt, Heggem, Larsen, Kontekst - Basisbok 8-10, Aschehoug 2006
http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1997/Spraaknytt_1997_1/Rettskrivningsreformer_i_dett/

http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Om-oss/