Etterkrigstiden (1945-1970)
Hva er det som har ført til at Norge i dag er et av verdens rikeste land? Noen av svarene på spørsmålet vil vi finne i etterkrigstiden. Fra 1945 til omkring 1970 opplevde Norge en usedvanlig vekst på nesten alle områder i samfunnslivet. Samtidig ser vi store endringer i den norske samfunnsstrukturen - vi ser en nedgang i antall årsverk i landbruk og fiske, mens antallet funksjonærer i administrasjon og tjenesteyting økte. Vi ser at bosettingsmønstret endret seg ved at mange flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder.
Einar Gerhardsen og samlingsregjeringen I 1945 var den viktigste oppgaven å bygge opp landet etter fem år med krig. Til å lede dette arbeidet måtte nordmenn ha en regjering som sto samlet og var sterk nok. Arbeiderpartiet fikk flertall på Stortinget i 1945, men alle de politiske partiene gikk sammen om det såkalte "Fellesprogrammet". De dannet en samlingsregjering med Einar Gerhardsen som leder. Arbeiderpartimannen Gerhardsen var nettopp løslatt fra tysk fangenskap og skulle nå i hele 17 år bli Norges statsminister og «landsfader». De borgerlige partiene var engstelige for hva det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet ville bruke makten til, men det viste seg at partiet hadde lagt klassekampen til side. De ville jobbe for et felles mål, å utvikle en ny industristat. To ting var viktige for Gerhardsen; oppbyggingen av landet og utviklingen av velferdsstaten. Industriutvikling og økonomisk vekst var viktig, men denne veksten skulle ikke gå på bekostning av vanlige arbeidsfolk. Arbeidernes rettigheter måtte ikke glemmes. Gjenoppbygging og velferdsstat Selv om tyskerne hadde sørget for utbygging av infrastrukturen i landet under krigen, var det nok av oppgaver å ta fatt på. Særlig i Nord-Norge var det nødvendig å bygge opp byer og tettsteder som var bombet sønder og sammen. Det måtte bygges boliger, skoler, sykehus og industribedrifter sånn at innbyggerne kunne ta fatt på et normalt liv igjen. Den største vinningen for folk var utviklingen av velferdsstaten. Alle fikk det bedre og tryggere. Det var et mål for samlingsregjeringen å heve levestandarden for nordmenn flest. Alle hadde rett til ytelsene som ble gitt. Middelklassen vokste, og andelen fattige sank betraktelig. Barnetrygden kom rett etter krigen, og deretter fulgte utbygging av syketrygd, ferielov, sjømannstrygd, arbeidsledighetstrygd og alderstrygd. I 1967 ble folketrygden innført. Tre år senere ble niårig obligatorisk enhetsskole vedtatt. Samtidig tok flere og flere høyere utdanning. Norge var på god vei til å nå målet for det sosialdemokratiske samfunn. Politikerne var stort sett enige om denne utviklingen, selv om velferdsordningene førte til store skatteøkninger. Velferdsstaten var mer enn trygdesystemet. Husnøden var stor etter krigen, og flere og bedre boliger skulle bygges. Drabantbyer med blokker blomstret opp. Boligbyggingen ga arbeid til mange, og samtidig ble standarden i mange norske hjem hevet. I tillegg til privat husbygging ble det organisert sosial husbygging gjennom Statens husbank. Helsepolitikken var et annet område der det ble gjort mye. Sykehussektoren ble bygget ut, og i tillegg kom en utbygging av primærhelsetjenesten rundt distriktslegene. Målet var å skape en sunn befolkning, og det ble derfor lagt stor vekt på forebyggende arbeid. Hverdagsliv og forbrukersamfunn De første årene etter frigjøringen i 1945 var preget av vareknapphet og rasjonering. Folk manglet alt, unntatt penger. Selv de vanligste matvarene, som melk og egg, var rasjonert, og luksusvarer som importert frukt var knapt å tenke på. Rasjoneringen tok gradvis slutt fra 1947 til 1952. Husmødrene opplevde varemangelen mest direkte. De hadde ansvaret for de daglige innkjøpene og var ofte også de som styrte pengene i familien. Husmoryrket var høyt respektert, og i 1960 var hele 55% av alle voksne kvinner husmødre på heltid. Kjøleskap, vaskemaskin og andre moderne hjelpemidler gjorde etter hvert arbeidet enklere. Utover på sekstitallet fikk flere og flere kvinner jobb utenfor hjemmet, men de jobbet ofte deltid. Likestilling ble et viktig tema i samfunnsdebatten. I 1960 kunne man fritt kjøpe privatbiler, og dermed økte salget av biler sterkt. Samme år ble fjernsynet introdusert. NRK hadde monopol på sendingene. Fra midten av 60-tallet ble det populært å dra på chartertur til "Syden", og mange fikk råd til å bygge seg hytte. Kjøpekraften var økt, og forbrukersamfunnet på vei inn. Det ble mindre av reint vann, frisk luft og stillhet. Mange stilte spørsmål ved dette. Særlig ungdommen var opptatt av miljøvern, og de politiske partiene fikk dette inn i programmene sine på slutten av sekstitallet. Internasjonalt samarbeid Norge samarbeidet med resten av verden gjennom FN fra 1945, men ellers var det uenighet om hvilken utenrikspolitikk Norge skulle føre. «Den kalde krigen», der USA og Sovjetunionen sto steilt mot hverandre, gjorde det helt nødvendig å ta et valg. Da det kom tilbud fra USA om økonomisk hjelp til gjenreisningsarbeidet (Marshallhjelpen), takket Norge ja. Norge mottok ca. 250 millioner dollar i lån og gaver fra USA. Delvis ønsket amerikanerne å hjelpe sine venner i Europa, men samtidig sørget de på denne måten for å få solgt sine egne varer til europeerne og for å motarbeide Sovjetunionen og kommunismen. Norge allierte seg med USA og Vest-Europa gjennom økonomisk samarbeid i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og gjennom medlemskap i forsvarsorganisasjonen NATO. Ikke alle i Arbeiderpartiet var enige i den plassen Norge skulle ha i NATOs atomstrategi, selv om landsmøtet hadde vedtatt at ingen atomvåpen skulle utplasseres på norsk jord. Dette, samt uenighet om den økonomiske politikken, førte til at noen gikk ut av Arbeiderpartiet og dannet Sosialistisk Folkeparti (senere SV) i 1961. I Europa kom Norge med i Det europeiske frihandelsforbund, EFTA. På det tidspunktet besto EFTA av syv land som ikke var med i EEC (senere EU, Den europeiske union). Effektivisering i jordbruk, skogbruk og fiske Den norske handelsflåten hadde en glanstid i denne perioden. Det måtte bygges mange nye skip, og dermed økte etterspørselen etter tømmer. Papir og trevirke var det også stort behov for, så skogsdriften ble effektivisert. Traktoren overtok for hesten, fløting av tømmer avtok, og motorsaga ble vanlig. Også fiskerinæringen opplevde en kraftig vekst; det var stor etterspørsel etter fisk. Innenfor landbruket gjorde traktoren mange arbeidere overflødige. Antallet gårdsbruk i Norge ble halvert og driften mer spesialisert; bøndene ble nå melkeprodusenter, kornprodusenter osv. Utbygging av industrien Arbeiderpartiet gikk inn for en sterk industrialisering av landet, og det var staten som måtte ta ledelsen i denne utbyggingen. Mye av industrien var kraftkrevende, og i statlig regi ble det derfor bygd demninger og kraftstasjoner for å utnytte vannkraften. På steder med tilgang på kraft kunne man bygge statsdrevne jernverk og aluminiumsverk. For å huse alle arbeiderne og familiene deres, måtte det bygges boliger, og butikker, skoler m.m. måtte til. Slik grodde nye industristeder opp. Et spesielt trekk ved politikken etter krigen var interessen for å kunne utnytte atomkraft til fredelige formål. Norge fikk likevel aldri noe atomkraftverk. Leting etter olje på norsk sokkel kom i gang på sekstitallet. Man fant olje, men det store oljeeventyret var ennå ikke i gang. Kings Bay-saken Denne saken gjorde at flere ble skeptiske til statlig drift, og i tillegg fikk den store politiske konsekvenser. Kings Bay Kull Compani A/S var en statlig kullgruve på Svalbard. I denne gruven var det flere ulykker med tap av menneskeliv. I den største ulykken, som skjedde i 1963, mistet 21 arbeidere livet. Det førte til mistillit mot arbeiderpartiregjeringen. Regjeringen fikk ingen støtte av Sosialistisk Folkeparti, og dermed kunne Høyre danne ny regjering med John Lyng som statsminister. Denne regjeringen varte bare i en måned før den måtte vike for en ny arbeiderpartiregjering under Einar Gerhardsen igjen, men episoden var av stor betydning for den videre politiske utviklingen. To år senere, etter valget i 1965, ble det dannet en borgerlig samlingsregjering som hadde flertall bak seg i Stortinget. Per Borten fra Senterpartiet ble statsminister. Kildehenvisninger:
Bjørn Ingvaldsen & Ingunn Kristensen: Makt og menneske, Historie 10, Cappelen Damm 2008 https://snl.no/Norge_i_etterkrigstiden https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_etterkrigstida http://www.slideshare.net/tarzanol/norsk-historie-etter-1945 https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/hus-og-hjem/1809-norge-blir-et-forbrukersamfunn.html Bilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Einar_Gerhardsen_(131919).jpg https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/04/B%C3%B8lerlia_(september_1957).jpeg http://www.ikakongsberg.no/uploads//bilder/media_bilder/Rasjonering-Sande-2.jpghttp://www.smp.no/frapapir/article11324868.ece/96vo72/ALTERNATES/w480-default/17NYHsild1.jpg https://www.nfk.no/handlers/bv.ashx/i39f7ca94-cb90-4328-a635-0ba1d2594ab7/fylkesleksikon_1.6824654.jpghttp://ndla.no/sites/default/files/images/sp2bcfbd.jpg |