religionskritikkReligionskritikk innebærer at man vurderer ulike sider av en religion og ser på den med et kritisk blikk. Det trenger ikke nødvendigvis være på en negativ måte, men visse deler av religionen blir satt på prøve, og vurdert med litt nye øyne. Ofte innebærer dette en diskusjon om religionens sannhetsverdi, men også elementer som religiøse praksiser, konsekvenser for religionens medlemmer, menneskeheten generelt eller hvordan religionen ter seg i møte med et moderne samfunn blir satt under lupen.
Religionskritikken tar ofte et naturvitenskapelig eller rasjonalistisk utgangspunkt. Det som ikke kan forklares utfra dette kan avvises som illusjoner.
Noen sider av religionskritikken sier at all religion er skapt av mennesket og menneskelige behov i fortiden, men at dagens naturvitenskaplige fremskritt har gjort all religion overflødig. Religion kritiseres også i visse kretser for kun å være et middel til å skaffe seg selv visse maktposisjoner.
I visse ytterpunkter tenker noen at valget av en spesiell tro innebærer en kritikk av andre religiøse standpunkter. Du tror på det ene, og dermed avviser det andre, men vi skal se nærmere på begrepet religionskritikk fra et ikke-religiøst ståsted.
Det er en utbredt oppfatning at det er vi mennesker som har skapt gudene og religioner utfra egne behov, men nyere tenking (1700 –tallet og frem til nå) legger mer vekt på logisk tenking. Fornuften må bestemme sier moderne tenkere, som dermed er med på å danne grunnlaget for «moderne» religionskritikk.
I vår tid ser vi hyppige eksempler på religiøse grupper som bruker trusler, vold og terror for å nå målene sine. Dette bidrar til sinne og kritikk av religion i et negativt lys.
På bakgrunn av dette kan vi si at religionskritikken har ulike utgangspunkt:
Religionskritikk på grunnlag av vitenskap og fornuft:
Religionen kan ikke forklares vitenskapelig eller utfra menneskenes fornuft. Ingenting kan bevises eller etterprøves. Gudene er bare overnaturlige vesener som menneskene har funnet på for de trenger noen som kan hjelpe dem i ulike faser av livet. Alt er bare innbilning og ønskedrømmer, og det fører til at vi mennesker ikke blir frie og selvstendige tenkende vesener. Denne type kritikk kommer fra dem som tror på vitenskapen, og avfeier all form for religion. Kritikken har som formål å frigjøre oss fra religionens vrangforestillinger. Hvordan kan gudene tillate alt det vonde som skjer i verden i dag? Dette blir kalt «det ondes problem». Denne måte å tenke på oppstod etter et jordskjelv i Portugal på 1700-tallet, der et stort antall barn omkom. Den kjente franske historikeren og forfatteren skrev et dikt om denne hendelsen, der han undret seg over hvordan Gud kunne tillate dette. Religionskritikk på grunnlag av religionens virkninger i samfunnet:
På 1800 – tallet levde en viktig tenker som het Karl Marx. Han ville at arbeiderne skulle stå opp og kjempe for rettighetene sine, og ikke godta undertrykking og mishandling. Arbeiderne mente de fikk et bedre liv etter døden. Dermed presenterte Marx sitt kjente sitat «religion er som opium for folket» Opium ble brukt for å lindre smerte, og slik så Marx på all religion. Folk ble sløve av det, mente han, og dermed kjempet de ikke nok for sine rettigheter. Religionskritikk på grunnlag av religionens påvirkning i menneskers liv:
Nyere religionskritikk ser også på hvilken virkning religionen har i menneskers liv. Følgende fire momenter er hyppig omtalt i moderne religionskritikk:
2. Konflikter mellom folkegrupper Religion inneholder mange vakre ord og gode intensjoner, men dette er bare halve sannheten, ifølge kritikerne. Når det er konflikt mellom religiøse grupper bruker ofte lederne de hellige skriftene som bakgrunn for å gå til angrep eller hevne seg. Barn blir lært at hat og hevn er riktig. Nyere eksempler på dette er: Midtøsten-konflikten mellom Israel og Palestina, 90-tallets krig i Jugoslavia mellom kristne og muslimer og det økende terrorbildet vi har i vesten i dag, der muslimer ofrer eget liv for å drepe og skade flest mulig andre. 3. Religion kan gjøre mennesker ufrie og redde. I strengt religiøse hjem kan det være vanskelig å vokse opp og å følge opp det religionen krever. Barn som vokser opp i slike hjem kan føle nederlag og frykt fordi de ikke klarer å leve etter skriftene. Hvis det er for lite fokus på at alle mennesker er feilbarlige og syndige, men at de skal gjøre så godt de kan, så kan det bli tøft. Hvem er det ikke som en gang i blant bryter ett av de ti bud for eksempel? Man trenger ikke være et dårlig menneske likevel. Hvis fokuset er på at Gud straffer deg osv. så vil dette kunne føre til at, spesielt barn, får det vanskelig. 4. Kritikk av religionens forbilder og hellige skrifter. De fleste, både troende og ikke-troende er enige om at de som stiftet religionene var gode personer. Buddha var en vis og snill mann, Jesus hjalp de fattige og svake og Muhammad var en rettferdig leder. Mange religionskritikere har imidlertid en annen oppfatning. De kritiserer, spesielt Jesus og Muhammad for ikke å stå for menneskerettigheter som fred og demokrati. Noen tolker det Jesus sa til at han delte menneskene inn i «gode» og «onde». Han kom med trusler om dommedag, og straff i helvete for dem som ikke trodde på Gud. Muhammad blir også kritisert for noe av det samme Han også truet med straffer i helvete for dem som ikke trodde på Gud. Noe av det han gjorde som leder var heller ikke bra. Kvinnene fikk streng beskjed om å være lydige mot mennene sine, Muhammad selv hadde mange koner, han var 50 år da han giftet seg med en jente på ni år (mange småjenter blir i dag giftet bort i muslimske land siden Muhammad er et forbilde), de som gjorde noe galt fikk strenge straffer, utroskap ble belønnet med piskeslag, og stjeling med en avhugget hånd. I tillegg sørget Muhammad for å drepe mange av fiendene sine. Hva mener så de troende om denne religionskritikken?
Mennesker har ulike måter å reagere på. Noen av de troende velger å ikke bry/engasjere seg, mens andre blir både sinte og lei seg når religionen deres blir kritisert. Noen går enda lengre og bruker både trusler og vold. Dette skjedde i mange muslimske land i 2006. De ble sinte pga. de danske tegningene av Muhammad. Dette ble sett på som håning, og de ønsker at det skal lovfestes at det ikke er lov å håne eller mobbe andres tro eller religion. Dette handler om respekt for det som er hellig. Andre er ikke enige, og mener at religionskritikken er viktig bl.a. for å unngå maktmisbruk og religiøse begrunnelser for undertrykking og vold. Kan religionskritikk oppfattes som noe annet enn negativt?
Innledningsvis nevnte vi at religionskritikk ikke nødvendigvis er noe negativt, men dette krever litt forklaring. I dag dekker religionen mange behov. På den ene siden har vi dem som bruker religionen for å søke gamle tradisjoner og skikker, og søker religionene som kilde for dette, og andre som bruker religionen som grunnlag for politiske konflikter. Midt imellom disse to versjonene er det flest mennesker som lever som troende og praktiserende religiøse, uten å være verken voldelige fanatikere, eller kun er interessert i religionen for kulturarvens skyld. Disse menneskene, som jo representerer flertallet, kan nok enes om noen felles regler og normer som «gode» mennesker skal leve etter. Har man dette som utgangspunkt, kan man få en rettferdig religionskritikk som er forankret i religionen selv, og som ikke oppleves som et angrep utenfra. Religionen må få en forankret selvkritikk, en sunn sådan. Man må tenke igjennom om man virkelig ønsker å «lure» folk inn i gamle skikker som var gjeldende for tusener av år siden, vil man ha ledere som bare tenker makt, eller vil man opprettholde ulike sosiale forskjeller bare for å opprettholde en bestemt religiøs praksis? Dersom en slik kritikk oppstår innenfra i ulike religioner, får man en slags selvransakelse som ikke kan oppfattes som et angrep utenfra, og dermed avvises ikke kritikken med beskyldninger om misforståelser eller lignende. Videre vil tanken om at mennesket ikke er ufeilbarlig, men et syndig individ også kunne bidra til en form for selvransakelse på personnivå. Religiøse personer er ikke mindre syndige enn andre mennesker, og de kan like lett havne i situasjoner man kan definere som moralsk klanderverdige. Religioner fokuserer jo mye på å gjøre de rette tingene, og nettopp denne higen etter å gjøre det rette burde tilsi at man var villig til å la sin religiøse og moralske posisjon bli undersøkt i et kritisk lys. En slik form for kritikk vil likevel ikke være særlig velkommen hos personer som holder seg selv som ufeilbarlige, men man kan nok med rette spørre seg om ikke alle som hevder seg selv som ufeilbarlige, egentlig har en skjult agenda, som for eksempel kan være å opprettholde eller hevde ulike maktposisjoner ovenfor andre grupperinger. Slik kan man si at innsikten i menneskets begrensethet kan være en faktor som bidrar til å opprettholde en sunn og god, og ikke nødvendigvis belærende religionskritikk. Med dette utgangspunktet vil kritikken komme innenfra religionen/personen selv. Den vil ikke oppleves som et angrep utefra, og den virker ikke belærende, og sjansen for endring, utvikling eller nytenking er stor. Kildehenvisninger:
Bildekilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Belief Artikkel: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-er-god-religionskritikk-6289537.html https://en.wikipedia.org/wiki/Globe https://no.wikipedia.org/wiki/Gud_%E2%80%93_en_vrangforestilling Oppdatert 31.01.16
|
Klikk under her for å lese mer om:
Religion, vitenskap og religionskritikk Religion og vitenskap Religionskritikk "Vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind." Albert Einstein
Religion: uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen.
Bildet over: Karl Marx ville at arbeiderne skulle stå opp og kjempe for rettighetene sine, og ikke godta undertrykking og mishandling.
Bildet over:
Gud – en vrangforestilling (2006, original tittel The God Delusion) er en religionskritisk bok av Richard Dawkins. Han har gjennom Gud: en vrangforestilling, kampanjer og forelesninger kjempet for ateisme, vitenskap og fornuft og mot religion og kreasjonisme.I denne boken argumenterer Dawkins for at troen på en personlig, overnaturlig skaper eller guddom må anses som en vrangforestilling og feilaktig oppfatning som fastholdes av de troende til tross for sterke motbevis. |
