NyromantikkenPå starten av 1890-årene begynte den perioden vi kaller nyromantikken eller modernismen i Europa. Norge kom raskt etter med modernistisk litteratur og malerkunst. Begrepet nyromantikk ble lansert av kritikeren Carl Nærup, og har senere blitt brukt i de fleste litteraturhistorier.
Nyromantikken var en reaksjon mot det realismen og naturalismen stod for, forfatterne var igjen opptatt av stemninger og følelser, de ville ikke lenger fokusere på problemer. Samfunnet endret seg, byer vokste frem og gamle tradisjoner ble oppløst. Dette gjorde mange urolige og de fikk en følelse av å være fremmedgjort. Kunsten vendte seg mer bort fra samfunnsproblemene og i retning fantasi og mystikk, religiøsitet og psykologi. Noen av forfatterne i denne perioden dreide også "tilbake til naturen", Arne Garborg og Jonas Lie er eksempler på dette, Garborg skrev om den gamle bondekulturen på Jæren og Jonas Lie skrev blant annet to eventyrsamlinger hvor troll symboliserer menneskenes mer "mørke sider". Etter hvert fikk symboler og dybdepsykologi stor oppmerksomhet i litteraturen. Allikevel kan vi nok si at Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder er de to forfatterne i Norge som var mest fremtredende i denne perioden. Hamsun skrev artikkelen "Det ubevisste sjeleliv" der temaet var menneskets sosiale og psykologiske utvikling. Med diktet Jeg ser, ble også Obstfelder et slags symbol for den modernistiske tenkemåten. Fra og med Vildanden i 1884, finner vi også i Henrik Ibsens stykker bruk av symboler og dybdepsykologi. Psykoanalysens far Sigmund Freud var på starten av sin karriere opptatt av Ibsens dramaer, for i dem kunne han studere mennesker og relasjoner mellom mennesker som interessante psykiatriske tilfeller. Kildehenvisning: Andersen Per-Thomas Norsk Litteraturhistorie, Universitetsforlaget 2001 Kildehenvisninger
|